Jentenes Sør-Amerika Eventyr

Siden sist jeg hørte fra oss her, har vi nådd en enorm milepæl i vår reise. Vi kom nemlig til Verdens ende, Ushuaia, i starten av mars. Det betyr at vi nå har fullført vårt store Sør-Amerika-eventyr for denne omgang, men det betyr ikke at vi er ferdige med sykkelaventyr. I denne omgang vil vi forsøke å samle endene på de trådene som har blitt trukket gjennom de siste 6 månedene på det søramerikanske kontinentet. Så len deg tilbake og nyt en tur ned memory lane med Cykelpikene.

Kultur sjokk fra starten

Som du kunne lese i det forrige blogginnlegget, innebar reisen fra hjembyen vår, Give, til Amsterdam med fly videre til Cusco mye punkteringer, stjålne sykler, forsinket bagasje og besvimelse på grunn av høydesyke. Når vi hadde overvunnet disse hindringene, var vi klare til å ta Sør-Amerika med storm!

Peru og Bolivia var et møte med en helt annen levestandard, kultur og spesielt natur, enn noen av oss hadde opplevd før. Å sykle rundt i byer med hus laget av bølgeblikk, aggressive gatehunder på hvert hjørne, og restauranter som ville fått Mattilsynet til å besvime av fortvilelse hvis de hadde besøkt. Sistnevnte har også vært en av utfordringene som Julie måtte overvinne... Men dagene brakte også hjelpsomme lokalfolk, mange smil, og daglige møter med lamaer, alpakkaer, og deres hyrder. Hyrdene var alltid interessert i å snakke med oss, og de løp ofte over markene for å høre hva to bleke jenter gjorde på sykkel her. De var spesielt interessert i hvor i all verden mennene våre var. Det var helt utenkelig for dem at to jenter reiste rundt uten menn!

Bolivia var også landet der vi krysset verdens største saltørken, Salar de Uyuni. En magisk tur over saltflakene. Alt var hvitt og uten eneste vei, så vi fant frem kun med kompasset som veiviser. Det var så ubeskrivelig og et av de tidspunktene på reisen hvor vi har følt oss aller mest frie, men samtidig også veldig små i et enormt imponerende landskap. Etter tre dager i det hvite saltet, krysset vi grensen til Chile. Her fant vi igjen asfalt. Selv om saltørkenen er helt fantastisk, var saltflakene utrolig ujevne på grunn av vinden, så alt i kroppen hadde fått seg en god rystetur og skrek etter litt mer flatt og jevnt underlag...

Hendelse i Atacama

Tydeligvis kunne vi rett og slett ikke få nok av ørkenlandskapet, for da vi kom til Chile, tok reisen oss gjennom en annen ørken, nemlig Atacamaørkenen. I motsetning til saltørkenen er Atacama mer som det man vanligvis forestiller seg en ørken å være: sandete, tørr, og alt i en brunaktig farge. Gjennom Atacama fortsatte vi å møte noen fjellpassasjer. Det flotte med fjellpassasjer er at etter å ha kjempet deg oppover i sneglefart, kan du få en enorm fart på de lange nedkjøringene. Imidlertid kan det av og til bli litt for fort, spesielt hvis du ikke korrigerer skikkelig når du krysser jernbanesporene som krysser veiene her og der. Julie lærte dette på den harde måten da hun nådde en hastighet på 40 km/t, gjorde en liten sving, og det forreste hjulet hennes ble sittende fast i skinnegangen. Hun falt av sykkelen hodestups, noe som resulterte i en hjernerystelse. Derfor endte vi opp med å tilbringe et par uker i en bakgård i San Pedro de Atacama, rett før vi skulle krysse de store fjellene over Andesfjellene. Vi var allerede ganske spente på denne strekningen fordi hei, vi snakker om Andesfjellene! Det høres ikke ut som noe du bare gjør, og med en hjernerystelse som ikke viste mye bedring, var det nå alvorlig. Vi måtte bestemme oss for om vi kunne fortsette. Etter å ha konsultert en lege hjemme i Danmark, ble vi enige om at dette måtte lykkes. Vi hadde kommet så langt, så hvis vi bare tok det med ro på vei opp, skulle det være mulig – og det var det!

Generøs Argentina

Etter å ha krysset Andesfjellene og satt en ny høyde-rekord på 4828 meter over havet, befant vi oss plutselig i Argentina. De første dagene besto av bratte hårnålssvinger opp og ned fjellsider. Fra den ene fjellsiden til den andre, opplevde vi hvordan et fjell kunne dele naturen – på den ene siden tørt og røft, og på den andre frodig og grønt. Vi ble vitne til hvordan folk og kultur endret seg til å bli mer lik den vestlige. Dette var sant både for Chile og Argentina. De to landene er på mange måter like når det kommer til kultur og utvikling. Det var tydelig at folkene her var mer åpne og progressive, spesielt når det kom til seksualitet. Folk spurte ikke lenger om vår relasjonsstatus, men antar i stedet at vi var et par. Selv om det ikke var tilfelle, var det flott å føle den aksepten.

Argentina var også landet hvor vi kunne konkurrere langs lange, flate veier, noe vi hadde savnet litt. Dette betydde for det meste over 100 km. per dag. Varmebølgen vi møtte her ga oss en innsikt og forståelse for siestaen. Gud bedre, hvor varmt sommeren kan være her borte. Heldigvis var det også mange vennlige forbipasserende som var enige. Så vår tid på Ruta 40 var preget av mange hyggelige sjåfører som gladelig stoppet med alt fra vann og brus til smørbrød og snacks.

På den tiden var de argentinske byene fylt med fotballfeber, festiviteter og farger. Dette kulminerte da de vant verdensmesterskapet, og gatene var fylt med mennesker kledd i blått og hvitt.

Glædeligt gensyn med Chile

Da vi nærmede os julen, slog vi et smut over Andesbjergene igen for at fejre jul og nytår i det chilenske. Denne gang var bjergpasset lidt mere overskueligt end sidst, da det ikke kun var en konstant stigning. Her var det blot de sidste 8 km. af den 200 kilometerlange tur til toppen af bjergpasset, som var en konstant stigning. Dette foregik dog i grus, modvind og med en stigning på knap 1000 meter, hvilket også gjorde det til et af de hårdeste stræk på turen. Det er vist ikke en mulighed for os at krydse et bjergpas uden skavanker. I denne omgang fik Ida æren af en omgang feber og svimmelhed, mens kampen gik mod toppen.

Julen brugte vi i selskab med et chilensk par i Santiago de Chile, og dagene mellem jul og nytår blev tilbragt i en lejlighed i centrum af hovedstaden sammen med vores bikepackerven, belgiske Stijn.

Deretter satte vi kurs sørover, hvor nyttårsfeiringen ble gjort med en chilensk vennegruppe på ekte chilensk vis. En skikkelig omgang drinker, middag rundt midnatt og en 1. nyttårsdag med enda flere drinker. Det er åpenbart slik man gjør her. Bakrus skal kureres med enda mer alkohol… Da alkoholen var svettet ut av kroppen igjen, ble kursen satt mot den chilenske vestkysten.

Vi hadde forventet at både Peru og Bolivia ville være de tøffeste landene å sykle gjennom på grunn av de bratte og høye fjellene, men det har vist seg at Chiles kuperte landskap faktisk har vært mer krevende, ettersom det hele tiden går opp og ned små bakker. Her er vestkysten ingen unntak.

Det var også i Chile vi hadde en av de villeste opplevelsene, utenfor sykkelsetet. Vi besteg Villarrica-vulkanen! Turen opp var fantastisk, turen ned var MAGISK! Den foregikk nemlig på rumpebrett nedover de snøkledde fjellsidene. Det har vært viktig for oss gjennom hele reisen at sykkelen skulle være transportmiddel, men at det også skulle være plass til mange spennende opplevelser borte fra sykkelen. Som svar på mange spørsmål, er det nettopp derfor vi ikke blir lei av å sykle. Vi sykler alltid med kurs mot nye opplevelser. Sykkelen gir oss bare muligheter til å oppleve og være til stede i de omgivelsene vi befinner oss i - altså er det dobbelt opp med opplevelser!

Patagoniens to sider

Det siste stykket av Sør-Amerika fant sted i vill Patagonia. På den chilenske siden innebar dette Carretera Austral - en vei som førte oss gjennom det vakreste frodige landskapet med utsikt til fosser, skoger, isbreer og vakre innsjøer. I motsetning var den argentinske siden en gold slette. Det var tørt og så vindfullt at det knapt vokste noe. Det var bare små gressklumper og enkelte vindblåste trær. Alt var flatt, så det var ingenting til å gi ly for vinden. Og hvis man faktisk fant et punkt med ly fra en side, var man ikke engang garantert en rolig natts søvn. Vinden hadde nemlig vist seg å kunne komme fra fire sider på en gang. Ikke så gøy når man sov i telt. Vi erfarte at ingen ly betydde ingen søvn. Heldigvis var det mange forlatte bygninger, men også refugios, som er små hytter staten har satt opp for reisende nettopp til det formålet, hvor vi kunne slå leir.

Noe som ble veldig klart for oss i Patagonia, er at selv om mennesker kan kontrollere mye, har naturen sin egen kraft. Vi møtte sterke vinder flere ganger, noe som gjorde sykling helt usikkert. Å stole på sykling i de roligste timene og finne en bygning å sove i, krevde mye mer planlegging. Vi måtte også gi opp noe av friheten vi en gang hadde ved bare å sette opp et telt når vi ble slitne. I den sørlige regionen var det ikke mange forskjellige ruter å ta, så de siste ukene på de søramerikanske veiene ble tilbrakt i selskap med en gruppe andre syklende reisende. For oss var det en fantastisk måte å avslutte reisen på. Det var en stor seier for oss når vi endelig nådde Ushuaia, og det ble enda bedre å ha en helt ny gruppe venner å dele seieren og opplevelsen med. Vi ble så nære noen av dem at det var virkelig trist å si farvel. Heldigvis er de fleste av dem fra Nord-Europa, så kanskje vi kan arrangere en gjenforeningsfest om noen år.

Og slik endte vi opp med 6 måneder, 7 land, 9615 km, og omtrent 21 kg ketchup.

Hva har vi lært

Mange har påpekt for oss hvor fordelaktig det er for unge mennesker å dra på en såkalt reise med selvoppdagelse. "Se hvor mye du lærer om verden" og "For en flott måte å finne seg selv på." I begynnelsen syntes vi det hørtes ut som nonsens. Tross alt, vi vet hvordan verden fungerer, og vi har funnet oss selv: vi er rett her. I løpet av de siste seks månedene som nomader, har vi begynt å forstå hva de vise hodene mente. Vi har imidlertid mer bekreftet og nyansert vårt verdensbilde og selvbilde heller enn å lære og oppdage nye ting.

Vi har spesielt bekreftet den betydelige forskjellen i folks muligheter rundt om i verden. En hel familie i Sør-Amerika kan leve på samme beløp som en enslig dansk student mottar i økonomisk støtte. Mange har aldri reist utenfor hjemlandet, til tross for en vilt interresse for verden rundt dem og et stort ønske om å utforske den. Dette har tatt mange tanker i gang og skapt enorm takknemlighet for å vokse opp i Danmark med alle muligheter foran oss.

Dessuten har reisen bekreftet for oss at vi absolutt kan stå på egne ben. Før turen hadde vi lyttet lenge nok til hva foreldrene våre, sjefene, håndballtrenerne, og ikke minst lærerne våre ønsket at vi skulle gjøre. Nå var det på tide å stå 100% på egne ben. Med friheten kom også et krav om uavhengighet. Fra starten av føltes det naturlig for oss å være løsningsorienterte, da det ikke var andre alternativer enn å løse problemet.

Akkurat nå føles det ikke som om vi har utviklet oss utrolig mye som individer, men når vi tenker på det, har det faktisk skjedd litt. Vi hadde god selvtillit før turen, men man føler seg ikke mindre kul etter å ha krysset Andesfjellene tre ganger på sykkel.