Asia, kjære intense Asia

Nok et kontinent er nå krysset av listen denne gangen. De siste tre månedene har vi syklet rundt i Asia. For en opplevelse det har vært! Reisen starter på Bali, hvor vi nyter to uker med velfortjent ferie (hvis du spør oss …). Tiden brukes i solen, på fest og sammen med noen gode venner som har kommet på besøk. Når ukene er over, sender vi jentene hjem til Danmark, mens vi fortsetter vårt sykeleventyr.

Indonesisk overraskelse!

Det første landet på listen er Indonesia, med start på Bali. Vi pakker sammen og begynner å sykle. Det føles fantastisk å være tilbake på veien, men vi tenker også: «Hva har vi egentlig begitt oss ut på?» Vi kan bekrefte at Bali har små, men utrolig bratte bakker. Ingen av oss sier det høyt, men vi ser på hverandres ansikter at vi alle tenker det samme – hvis disse bakkene og den stekende 35-graders solen blir hverdagskost, er Bangkok langt, langt unna!

Heldigvis er dette bare noen tidlige utfordringer, for det blir mye lettere jo lenger vestover vi kommer. Etter noen dager med sykling på Bali er vi klare for å dra videre til neste indonesiske øy, Java. Vi seiler til havnebyen Ketapang, hvorfra vi sykler mot Jakarta, Indonesias hovedstad. På Java venter en ny overraskelse. Indonesere elsker sykler og syklister! Det vi ikke visste før vi kom, er at Java har et enormt sykkelmiljø. Syklistene over hele øya kjenner hverandre via forskjellige Facebook-grupper.

Mindre enn ti ganger på tre måneder betaler vi for overnatting, for et imponerende antall syklister tilbyr oss husly. Mange tar kontakt via sosiale medier eller kjenner til oss gjennom folk vi har bodd hos. Etter hvert blir vi kalt ”kast videre-gjester” av de lokale, fordi det alltid er noen som kjenner noen i neste by vi kan ”kastes videre” til. Det er spesielt hvor nære vi kommer lokalbefolkningen på denne måten. Mennesker åpner hjemmene sine, serverer mat, tilbyr en dusj og en myk seng. Folk stiller spørsmål, deler historier og vil ta bilder med oss. Mange bilder. Ikke bare bilder med oss, men også snikbilder av oss. Vi oppdager først disse når vi får dem tilsendt fra ukjente numre... Da blir det hele ganske overveldende. Vi har stadig mobilkameraer rettet mot oss – når vi spiser, sliter i en bakke, eller bare tar en ispause i varmen. Noen insisterer på å møte oss, selv om vi sier nei. De presser på, uten vestlige manerer, og utnytter at vi ønsker å være høflige gjester i landet.

Vi vil ikke virke utakknemlige eller egenrådige, men vi har blitt kjendiser her på Java, i hvert fall i sykkelmiljøet. Det er ikke uvanlig at 10–15 personer kommer for å ta bilder med oss på én dag. En mann venter tre timer i en rundkjøring for å få et ”bevisbilde”. En annen sykler 70 km over et fjell før klokken åtte om morgenen for å følge oss tilbake samme vei. Flere dropper jobb bare for å få et glimt av de to danske sykkeljentene. Det høres helt sprøtt ut, og det er det også! Men det viser også mye om javanesisk kultur. I ettertid er vi takknemlige for opplevelsen og innsikten, selv om vi gjerne kunne vært foruten 80 % av all den oppmerksomheten.

Singaporsk Drømmeland

Etter en intens måned i Indonesia går reisen videre til Singapore – en barndomsdrøm for oss begge! Vi tar en 30-timers fergetur for å komme hit, hvor vi unner oss litt luksus på førsteklasse. For en danske er det kanskje ikke så mye mer enn økonomiklasse, men for oss er det perfekt – så lenge vi har et rom for to hvor vi kan lukke døren.

Når vi ankommer Singapore, føles det som å gå inn i en fantasiverden. Alt er storslått! Skyskrapere overalt, enorme skulpturer og, viktigst av alt: frisk, ren luft! Vi innser at det er noe vi virkelig har savnet i Indonesia. I Singapore bor vi i stua hos en pratsom, men stresset, irsk syklist som lever det klassiske Singapore-livet – stilig leilighet og en godt betalt jobb som tar opp alle våkne timer. Her setter vi fra oss syklene en liten stund og opplever den pulserende byen.

Malaysia, det er ikke deg, det er oss

Fylte av inntrykk, men ved godt mot krysser vi grensen til Malaysia. Ingen av oss vet egentlig helt hva vi kan forvente her. Malaysia minner litt om Fyn – alle vet det finnes, men ingen vet riktig hva det har å by på. Med den innstillingen sykler vi inn i landet. Grenseovergangen er den letteste hittil – vi trenger ikke engang parkere syklene. Det er egentlig bare et trafikklys, hvor du stopper, får et stempel i passet og sykler videre.
Asiatisk trafikk er generelt mer hektisk enn vi er vant med fra Sør-Amerika og Europa, men Malaysia er definitivt mer kontrollert enn Indonesia. Folkene her er ikke like overveldende som vi har opplevd før, men vi merker at vi ikke helt har lyttet til oss selv og våre behov. Det skjærer seg skikkelig for oss da vi bor hos en Warmshowers-vert utenfor Kuala Lumpur.

Julie, som er spesielt preget av pågående asiater, har fått nok av å være sosial og møte nye folk hele tiden. Det er rett og slett ikke mer å gi. Dette er dessverre konsekvensen av å bo så mye hos lokale og aldri ordentlig få slappet av på sykkelen på grunn av trafikken. En beslutning blir raskt tatt: Fremover vil vi bo mer på hotell i stedet for hos lokale, til de sosiale batteriene er ladet. Og vi må ut av trafikken, ut i naturen.

Med det som utgangspunkt setter vi kursen mot Cameron Highlands, et høytliggende regnskogsområde fylt med te- og jordbærplantasjer. Byene her oppe minner oss mest om koselige, norske skisteder. Det er så fredelig, rolig og KJØLIG! Eller egentlig 20 grader, men vi har blitt så vant til varmen at vi til og med tar på oss en ulltrøye. I Cameron Highlands slår vi oss ned på et hostel, hvor vi tilfeldigvis møter en gjeng herlige jenter. Deres avslappede selskap og mange morsomme kommentarer gjør at vi blir værende lenger. Vi tilbringer nesten all tid sammen. Vi går turer, ser film og har en hyggelig spaghetti-/vin-kveld. Det gir minner fra videregående, der alle bare koste seg sammen og vi lo så vi fikk vondt i magen.

Tilbake på topp

Etter de koseligste dagene i Cameron sier vi farvel til jentene og sykler videre til øya Penang og byen George Town. Som om de gode opplevelsene aldri slutter, står vi plutselig midt i den villeste hinduistiske fullmånefeiringen. Unge gutter danser med enorme kreasjoner på ryggen til rytmen av råtøffe trommer. Menn drar store vogner med kroker i ryggen og stokker gjennom både tunger og kinn. Alt dette er lidelser som skal gi renselse og et godt liv. Siden det ikke er andre turister, stopper prosesjonen for at vi skal kunne ta bilder med dem. Vi får til og med tilbud om å prøve å få en krok i huden – det takker vi høflig nei til.

Vi er på et skikkelig høyt nivå igjen, og etter nedturen med tomme sosiale batterier, nyter vi reisen til det fulle!

Sørøst-Asias paradisøyer

Lykkefølelsen fortsetter mens vi sykler mot noen av Asias vakreste hvite sandstrender og turkisblått hav. Dette har vi gledet oss til lenge. Det første paradiset er den malaysiske øya Langkawi. Her tilbringer vi dagene på stranden, hvor vi gjør absolutt ingenting annet enn å slappe av i solen. En dag møter vi tilfeldigvis noen jenter vi traff i Cameron. De forteller oss at det er en dansk kokk på hostellet deres som lager frokost. Det høres nesten for godt ut til å være sant – så det må vi sjekke ut. Og det stemmer! Når han tilbyr rugbrød med hjemmelaget tunfisksalat, lyser øynene våre opp … Det er akkurat det vi har savnet! Vi tar farvel med Malaysia – landet som har overrasket oss mest på denne turen, og på en veldig positiv måte. Ikke så skittent som man kanskje skulle tro, bare fantastisk! Folk er vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige, men på en måte som gjør at du føler deg likestilt – ikke som kjendiser, sånn vi opplevde i Indonesia. Med godt humør og mye energi er vi klare for å erobre Thailand.

Vi setter kursen mot Krabi, et ordentlig turiststed kjent for sine vakre strender, grotter og en enorm Buddha-statue på toppen av et fjell, som krever en lang og bratt trapp for å komme opp. Ida dropper turen til toppen, mens Julie kommer seg helt opp i stekende 30 varmegrader. Det koster mye svette, men utsikten fra toppen er verdt alt. Herfra ser du hele byen på den ene siden og havet og fjellene på den andre.

Vi jukser litt når vi sier at Krabi er blant øyene, for det er egentlig en del av fastlandet. På grunn av store fjell rundt byen må du ta båt for å komme til stranden, så det føles som en øy. Vi har avtalt med en av backpackerne vi har møtt tidligere at vi skal se grottene sammen. Været er ikke helt på vår side, så det blir heller mer en «tour de restaurant» for å finne ly for regnet. Krabi er også kjent som et paradis for fjellklatring. Her er det plass til både proffer og nybegynnere, så det er ingen tvil om at vi må prøve det.

Den siste øya på turen er Koh Phangan, en ekte partyøy som ligger på østkysten. Det betyr en sykkeltur tvers over landet, to timer med ferge, og så er vi klare for fest. Vi havner på et hostel med basseng, fotball-, basketball- og padelbaner. Her er det mange unge som hver kveld arrangerer biljardturneringer, beerpong og alt annet som hører med.

Hei, Bangkok

Vi har hatt noen utrolig morsomme dager på vårt lille øyhopping-eventyr, men nok en gang har vi innsett at sykkelturen bare er den perfekte måten for oss å reise på. Det gir oss en fantastisk balanse i opplevelsene. Vi snakker ofte om hvordan det som backpacker lett kan bli litt slitsomt i lengden (og litt trist) at selv de mest fantastiske severdighetene blir hverdagslige. For vår del er hverdagen på sykkelen – og særlig når vi har hviledager og opplever «alle severdighetene». Vi synes ikke det er noe galt med backpacking, men vi føler at hvis vi blir på ett sted i flere dager, blir alle de små nyansene fort normale, i stedet for opplevelser du faktisk tar inn – og det synes vi er synd.
Derfor er vi helt klare for å hoppe på sykkelen og trille videre nordover – nå med kursen direkte mot Bangkok. Vi har store smil og litt nostalgi når vi sykler videre med tanken om at Bangkok betyr farvel og takk til Asia, og hei til Europa. Vi har virkelig nytt veien til Bangkok langs kysten, med stranddager, rolige veier og stopp på koselige, billige resorthoteller.

Frykt for den farlige, ukjente verden

Før turen møtte vi mange – faktisk veldig, veldig mange – som sa: «Dere vil reise i Sør-Amerika? To jenter på sykkel der, dere kommer aldri til å overleve! Folk der unner dere ikke godt.» Dette var noe vi selvsagt tenkte mye på før vi dro. Faktisk tenkte vi så mye på det at andres frykt nesten fikk oss til å bli hjemme. Heldigvis stolte vi på at verden ikke er så farlig som mange tror, og vi dro likevel. Vi stolte på sunn fornuft og på at vi sammen kunne ta riktige og trygge valg. Å være forsiktig, kritisk og lytte til magefølelsen er ikke nytt for oss. Det har vi gjort både i Sør-Amerika og Asia – akkurat som hjemme i lille trygge Danmark.

Selv om andres frykt stort sett dreide seg om Sør-Amerika, med lange og øde strekninger, var vår egen uro mer knyttet til Asia. Her er det så mange mennesker, mye trafikk, og en kulturell forskjell vi aldri har møtt før.

Det skaper selvsagt noen risikoer, men det er viktig å huske hvor sjelden noe virkelig tragisk skjer. Det er ingen tvil om at Asia – i vårt tilfelle – har krevd at vi har vært mer på vakt og oppmerksomme enn i Sør-Amerika. I mange situasjoner må man vurdere andres hensikter – heldigvis er de fleste gode. Når det er sagt, har vi bare hatt én ubehagelig opplevelse, da en mann fulgte etter oss på scooter i Malaysia.

Noen av de ansatte på restauranten der vi satt, advarte oss om blikket hans da vi spiste. Vi kunne svare at han hadde fulgt etter oss noen kilometer før lunsj. Etter måltidet ventet han fortsatt, så vi syklet tilbake til restauranten. Personalet ville ta vare på oss, så et hyggelig par nølte ikke og hoppet på scooteren for å følge oss 25 km til neste overnatting. Det var absolutt ikke en god opplevelse, men hendelsen bekreftet samtidig omsorgen og hjelpsomheten til folk rundt oss. Og vi vet jo heller ikke sikkert hvilke hensikter mannen hadde, eller om situasjonen faktisk var farlig.

Hopp ut i verden – med sunn fornuft!

Det er utrolig at dette, sett opp mot folks forventninger og frykt, faktisk er den eneste litt skumle situasjonen vi har vært i etter mer enn ni måneder på farten.

Vi håper at vi, gjennom historien vår, kan bidra til å endre verdensbildet! Spesielt synet på Sør-Amerika, som mange unge (og deres foreldre) frykter altfor urimelig. Vi håper flere får lyst og mot til å reise dit i fremtiden, slik mange nå reiser til Asia! Verden er ikke farlig!

Vi håper vi kan vise at alle mennesker har de samme grunnleggende behovene for et godt og lykkelig liv, uansett om vi er fra nord, sør, øst eller vest. Alle vi møter underveis, ønsker bare at vi får de beste opplevelsene og de morsomste minnene. Vi har reist gjennom mange områder og sosiale lag, og vi har enda ikke følt oss spesielt sårbare noe sted – tvert imot har folk møtt oss med smil, mat og gode råd.

I tillegg til vår egen sikkerhet har mange vært bekymret for tyveri når vi drar inn i fattige landsbyer. Heldigvis gjør syklene våre at mange ser på oss som likestilte: De jobber hardt, vi jobber hardt på sykkel. Mange tror vi ikke har råd til scooter, bil eller buss, slik andre reisende har. Det må være av nødvendighet at vi velger å slite oss ut på sykkel hver dag!

Bare lokale syklister, som drømmer om en tilsvarende reise, vet hvor dyrt utstyret vårt er og forstår sykkelvalget. Mange muslimer drømmer om å sykle til Mekka – og de har ikke planer om å ødelegge reisen vår ved å stjele. Ironisk nok er det kun i Amsterdam at vi har opplevd tyveri på denne turen. Det har flere bekreftet; bare folk i vesten vet verdien av sykkelutstyr – så i Europa er risikoen faktisk størst!
Likevel: Du skal ikke bli sittende hjemme i lille Danmark! Europa er også trygt og fantastisk!

Frykt skaper frykt. Bytt det ut med sunn fornuft og dra ut og opplev verden ❤️.

Etter et vilt eventyr i Asia, som både har overrasket, frustrert og fortryllet oss, flyr vi nå til Paris. Den siste måneden av turen skal vi nyte den europeiske sommeren mens vi sykler innom noen venner på vei til Danmark.