Sykkeljentens søramerikanske eventyr

Siden sist dere hørte fra oss her, har vi nådd en stor milepæl på reisen vår. I begynnelsen av mars ankom vi nemlig Verdens ende, Ushuaia. Det betyr at vi nå har avsluttet vårt store Sør-Amerika-eventyr for denne gang, men det betyr ikke at vi er ferdige med sykeleventyret. Denne gangen vil vi prøve å samle trådene fra de siste seks månedene på det sydamerikanske kontinentet. Så len deg tilbake og bli med sykkeljentene på en tur ned memory lane.

Kultursjokk fra start

Som dere kunne lese i forrige blogginnlegg, bød starten fra hjembyen vår, Give, til Amsterdam og videre med fly til Cusco, på en haug med punkteringer, stjålne sykler, forsinket bagasje og besvimelse på grunn av høydesyken. Da vi kom oss gjennom disse utfordringene, var vi klare til å møte Sør-Amerika med storm!

Peru og Bolivia ble et møte med en helt annen levestandard, kultur og ikke minst natur enn noen av oss noen gang hadde opplevd før. Å sykle rundt i byer med hus av bølgeblikk, aggressive gatehunder på hvert hjørne og restauranter hvor Mattilsynet ville besvimt av fortvilelse om de hadde sett inn. Sistnevnte har for Julie også vært en av utfordringene som måtte overkommes... Men dagene var også fulle av hjelpsomme lokale, mange smil, samt daglige møter med lamaer, alpakkaer og deres gjetere. Gjeterne var alltid nysgjerrige på oss, og de kom ofte løpende over jordet for å høre hva to bleke jenter gjorde på jernhestene her ute. De lurte spesielt på hvor i all verden mennene våre var. Det var helt uforståelig for dem at to jenter kunne reise rundt uten menn!

Bolivia ble også landet der vi krysset verdens største saltslette, Salar de Uyuni. En magisk tur over saltflakene. Alt var hvitt og det fantes ikke en eneste vei, så vi navigerte kun med kompasset som veiviser. Det var helt ubeskrivelig og et av de tidspunktene på reisen hvor vi har følt oss aller mest fri, men også veldig små i det enorme, storslåtte landskapet. Etter tre dager på det hvite saltet, krysset vi grensen til Chile. Her fant vi endelig asfalt igjen. Saltsletta er virkelig fantastisk, men på grunn av vinden var saltet uvanlig ujevnt, så hele kroppen fikk seg en real ristet, og vi lengtet etter litt mer flatt og jevnt underlag...

Uhell i Atacama

Vi fikk tydeligvis aldri nok av ørkenlandskap, for da vi kom til Chile, gikk ferden igjen gjennom en ørken, nemlig Atacama-ørkenen. I motsetning til saltsletten er Atacama mer slik man pleier å se for seg en ørken: Sand, tørt og alt i brune toner. I Atacama hadde vi fortsatt noen fjelloverganger. Det fine med fjelloverganger er at man etter å ha kavet seg oppover i sneglefart kan få utrolig god fart ned de lange bakkene. Men, noen ganger kan det gå litt for fort – særlig om man ikke får rettet opp riktig når man skal over jernbanespor som krysser veien her og der. Det fikk Julie erfare på den harde måten, da hun i 40 km/t fikk forhjulet fast i et spor, fløy over styret og fikk hjernerystelse. Derfor ble det noen uker i en bakgård i San Pedro de Atacama, rett før vår store fjellkryssing over Andesfjellene. Vi hadde allerede vært spente på denne delen, for hallo, dette er Andesfjellene! Det føltes ikke som noe man bare gjør, og med en hjernerystelse som ikke bedret seg, ble det virkelig alvor. Vi måtte ta en avgjørelse på om vi kunne fortsette. Etter å ha snakket med legen i Danmark bestemte vi oss for at dette skulle gå. Vi hadde kommet så langt, så hvis vi bare tok det rolig oppover, måtte det gå – og det gjorde det!

Gavmilde Argentina

Etter kryssingen over Andesfjellene og ny høyderekord på 4828 moh., var vi plutselig i Argentina. De første dagene bød på bratte hårnålssving opp og ned fjellsidene. Fra den ene fjellsiden til den andre opplevde vi hvordan et fjell kunne dele naturen – på den ene siden tørt og karrig, på den andre frodig og grønt. Vi merket hvordan mennesker og kultur endret seg til å ligne mer på Vesten, og det gjaldt både Chile og Argentina. De to landene har mange likheter når det gjelder kultur og utvikling. Det var blant annet tydelig at folk her var mer åpne og foroverlente, spesielt når det gjelder seksualitet. Ingen spurte lenger etter mennene våre – folk tok det tvert imot som en selvfølge at vi var kjærester. Selv om det ikke er tilfellet, har det vært veldig fint å oppleve denne aksepten.

Argentina var også landet hvor vi kunne suse av gårde på lange, flate landeveier, noe vi hadde savnet litt. Det førte til at vi ofte la bak oss over 100 km om dagen. Varmen vi møtte her ga oss innsikt og forståelse for siestaen – fy søren så varmt det kan være her om sommeren! Det fant vi heldigvis mange hyggelige forbipasserende som var enige i. Tiden på Ruta 40 var preget av mange herlige bilister, som gjerne stoppet med alt fra vann og brus til sandwicher og snacks.

De argentinske byene var på denne tiden fylt av fotballfeber, fest og farger. Dette kulminerte da de vant VM-gull, og gatene ble fylt med blå- og hvitkledde mennesker.

Gledelig gjensyn med Chile

Da vi nærmet oss jul, tok vi nok en gang turen over Andesfjellene for å feire jul og nyttår på chilensk side. Denne gangen var fjellpasset litt mer overkommelig enn sist, ettersom det ikke bare var konstante stigninger. Kun de siste 8 kilometerne av den 200 kilometer lange turen til toppen var med konstant stigning. Dette foregikk riktignok på grus, i motvind og med nesten 1000 meter stigning – noe som gjorde det til en av de tøffeste etappene på turen. Det ser ut til at vi ikke kan krysse et fjellpass uten utfordringer. Denne gangen var det Ida som fikk feber og svimmelhet mens vi kjempet oss mot toppen.

Julen tilbragte vi hos et chilensk par i Santiago de Chile, og dagene mellom jul og nyttår ble tilbrakt i en leilighet i sentrum av hovedstaden sammen med vår bikepackervenn, belgiske Stijn.

Deretter satte vi kurs sørover, hvor nyttår ble feiret sammen med en chilensk vennegjeng på ekte chilensk vis. Skikkelig med drinker, middag rundt midnatt og enda flere drinker første nyttårsdag. Tydeligvis er det sånn man gjør det her! Bakrus kureres med enda mer alkohol … Da alkoholen var ute av kroppen igjen, gikk veien videre mot den chilenske vestkysten.

Vi hadde trodd at Peru og Bolivia ville være de tøffeste landene å sykle gjennom, på grunn av bratte og høye fjell, men det viste seg at Chiles kuperte landskap faktisk var mer krevende, siden det hele tiden går opp og ned i små motbakker. Vestkysten er intet unntak.

Det var også i Chile vi hadde en av de villeste opplevelsene utenfor sykkelsetet. Vi besteg Villarrica-vulkanen! Turen opp var fantastisk, men turen ned var MAGISK – på rumpeakebrett ned de snødekte fjellsidene. Gjennom hele reisen har det vært viktig for oss at sykkelen er transportmiddel, men at det også skal være plass til kule opplevelser vekk fra sykkelen. Mange spør om vi ikke blir lei av å sykle, men nettop derfor gjør vi det ikke! Vi sykler alltid mot nye opplevelser. Sykkelen gir oss bare flere muligheter til å oppleve og være til stede i omgivelsene våre – så det blir dobbelt opp med opplevelser!

Patagonias to sider

Den siste delen av Sør-Amerika-eventyret gikk gjennom ville Patagonia. På chilensk side innebar dette Carretera Austral – en vei som førte oss gjennom det vakreste frodige landskapet med fossefall, skoger, isbreer og nydelige innsjøer. Den argentinske siden var derimot goldt slettelandskap: tørt og så vindfullt at nesten ingenting kunne vokse. Det var bare noen gresstuster og enkelte vindblåste trær. Alt var flatt, så det var ingenting, absolutt ingenting, som ga ly for vinden. Og hvis man først fant et punkt med litt ly fra én side, var man ikke engang garantert en god natts søvn – vinden kunne nemlig komme fra fire sider på en gang. Ikke så bra når man sover i telt. Vi lærte at ingen ly = ingen søvn. Heldigvis var det mange forlatte bygninger og også "refugios", små hytter staten har satt opp for reisende, hvor vi kunne slå leir.

Noe som ble helt tydelig for oss i Patagonia, er at mennesker kan styre mye, men naturen har sin helt egen kraft. Flere ganger opplevde vi at vinden var så sterk at det var uforsvarlig å sykle. Vi ble avhengige av å sykle i de roligste timene og finne en bygning å sove i, noe som krevde mye mer planlegging. Vi måtte også gi slipp på en del av friheten vi tidligere hadde til å bare slå opp teltet når vi ble trøtte. I sør var det heller ikke mange alternative veier, så de siste ukene på sør-amerikanske veier ble tilbrakt sammen med en gjeng andre syklister – for oss en helt fantastisk måte å avslutte turen på. Det var en stor seier da vi endelig nådde Ushuaia, og det ble enda bedre av å kunne dele den med en gjeng nye venner. Flere av dem kom vi så tett innpå at det var trist å si farvel. Heldigvis kommer de fleste fra Nord-Europa, så det er kanskje mulighet for å arrangere en gjenforeningsfest om noen år.

På den måten endte vi med 6 måneder, 7 land, 9615 km og cirka 21 kg ketchup.

Hva har vi lært

Mange påpeker hvor sunt det er for unge mennesker med en såkalt dannelsesreise. "Så mye dere lærer om verden" og "for en god måte å finne seg selv på". I starten syntes vi det hørtes ut som pjat. For vi vet jo hvordan verden fungerer, og vi har jo funnet oss selv – vi er jo her. I løpet av det siste halve året som nomader har vi begynt å forstå hva de kloke hodene mente. Men vi har heller fått bekreftet og nyansert vårt verdenssyn og selvbilde, snarere enn å ha lært og funnet nye oppdagelser.

Vi har spesielt fått bekreftet den store forskjellen i folks muligheter rundt om i verden. En hel barnefamilie i Sør-Amerika kan leve for det samme som én dansk ungdom får utbetalt i studielån. Mange har aldri reist ut av hjemlandet, til tross for en enorm interesse for verden og et stort ønske om å utforske den. Det har satt i gang mange tanker og skapt en stor takknemlighet for å ha vokst opp i Danmark med alle muligheter foran oss.

I tillegg har reisen bekreftet at vi fint klarer oss på egenhånd. Før reisen hadde vi lenge lyttet til hva foreldre, sjefer, håndballtrenere – og ikke minst lærere – mente vi skulle gjøre. Nå var det tid for å stole 100 % på oss selv. Med friheten fulgte også et krav om selvstendighet. Fra start falt det oss naturlig å være løsningsorienterte – rett og slett fordi det ikke har vært noen andre alternativer enn å bare fikse problemet selv.

Akkurat nå føles det ikke som om vi har utviklet oss enormt som mennesker, men når vi tenker over det, har det tross alt skjedd noe. Vi hadde god selvtillit før reisen, men man føler seg ikke akkurat mindre badass etter å ha krysset Andesfjellene tre ganger på sykkel.